Historie
I fra gammel tid har nordlendingene vært et jaktende folk, dette kan en se bl.a. fra hellerisningene på Kvaløya ved Rystraumen fra år 2500 f.Kr. Datidens folk livnærte seg av fangst, jakt og fiske og var derfor lite fastboende. En mer permanent bosetting fikk vi først år 500 e.Kr. Da hadde jordbruket nådd Malangen.
 
 
Hålogaland var det vanlige navnet på Nordland og Troms nord til Malangen. Det er mest sannsynlig at det var oppdelt i en rekke småriker som ble styrt av uavhengige høvdinger kalt "Håløygjarler". Selv om den Norske rikskongen gjorde krav på Nord-Norge, gikk det lang tid for de Nord-Norske høvdingers makt ble knust.
 
Høvdingene nordfra kom til å spille en vesentlig rolle under bøndenes kamp mot rikskonger som Olav Trygvason og Olav Haraldson (Olav den hellige). Det blei nettopp en Håløyghøvding som gav Olav Haraldson dødsstøtet under slaget på Stiklestad, nemlig Tore Hund fra Bjarkøy. Av andre Håløyghøvdinger kan nevnes Ottar som levde på 900-tallet. Han hadde sitt høvdingsete ute i Malangen, sannsynligvis på Kvaløya.
 
Det var på Håkon den godes tid at krigsvesenet ble ordentlig lovfestet. Da gikk hele folket nemlig inn på alminnelig verneplikt, til rikets vern og kongens tjeneste.
 
Håkon inndelte hele kysten fra Gautelvens munning i syd og til og med Hålogaland i skibsreder. Det var 309 i alt. Hvert av dem skulle bygge, utruste, bemanne og proviantere et langskib.
 
Våpnene den gang var pil og bue samt sverd og øks. Sverd og øks var jo nærkampvåpen, mens buen var et skytevåpen som krevde en hel del øvelse av utøveren for at han kunne bli treffsikker. Einar Tambarskjelver var i sin tid den beste bueskytter, og grunnen var at han var en stor idrettsmann. Han skjøt til måls på ukjente avstander og traff også med hvert skudd, hvis en skal tro sagaen.
 
Buen tjente ikke bare til jakt, men også til kamp - til sjølvern under utrygge samfunnskår, og til landvern.
 
I Magnus Lagabøters landslov av 1274 heter det bl.a.: Hver fri mann skal ha sine våpen. Disse måtte hver vår fremvises i god stand på et våpenting.
 
Dette system forfalt i senmiddelalderen. I Nord-Norge fikk vi faktisk ingen ny regulær soldatutskrivning før i 1897.
 
Interessen for Nord-Norge som jordbruksland ble for alvor vakt på 1700-tallet. "Døle innvandringen" er navnet på flyttingen av bønder i Østerdalen, Gudbrandsdalen og Trøndelag. Disse drog nordover og slo seg ned især i Målselv og Bardu fra 1790 og gjennom mesteparten av 1800-tallet.
 
Når den første primitive børse kom til landsdelen, vites ikke sikkert. Men ved midten av det 15. århundre tok det et kvarters tid å lade og fyre av en slik børse. Først ut i 1700-årstallet kom rifla, og den ble brukt både i fred og ufred. Likeledes ble den et godt jaktredskap.
 
Med tiden vokste det fram tettsteder i landsdelen, og interessen for kappskyting økte og det ble nødvendig å organisere virksomheten. Det første skritt her til lands som ble tatt i retning av organisasjon innenfor skytternes rekker, er så vidt man vet stiftelsen av det Bergenske skydeselskap i 1789. I 1849 fikk vi landets eldste nålevende skytterlag, skydeselskapet "Skarpskytten" som allerede har nådd å feire sitt 150-års jubileum.
 
Nå ble det også arbeidet for en samling av lagene i en fellesorganisasjon, og i 1861 fikk man "Centralforeningen for Utbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug".
 
Året før, nemlig 17. mai 1860 ble det første skytterlag stiftet her i landsdelen. Det var "Tromsø skydeforening af 17. mai" nåværende Tromsø skytterlag. Senere i 1860-årene kom også Målselven, Trondenes, Bardu og Malangen med.
 
 
Utover i 1870-åra var det en sterk brytningstid i det Norske samfunn. Diskusjonens bølger gikk høyt landet rundt på den tiden. Parlamentarismen avløste etter hvert det gamle embetsmannsveldet. Økonomisk og sosialt sto det heller dårlig til her i landsdelen. Politisk uro preget tiden, og Norge var i union med Sverige. Skandinavismen, den Dansk-Tyske krigen, striden om stattholderstillingen og at den svenske riksdagen ofte la seg bort i indre Norske forhold, førte til at studenter og ungdom allerede var organisert i skytterlag. At den patriotiske tanke stadig vekk fulgte skytterne, og at "skyttersak er forsvarssak" slo stadig gjennom. 1 1862 finner en følgende dikt av Henrik Wergeland:
 
Norges beste. Vern og Feste
Er dets Riffel mand.
Fjellets bratte sider
skal i ufreds tider
Vi beklæde
Ei bestræde
Dal skal Fienden.
 
Kvinden smiler, Naar vi iler
Til vor idræt hen.
Skal nok med, med tiden.
Tænker gutten liden.
Hist paa stubben
sidder gubben
Bliver ung igjen.
 
Fredens skygge, Land vi bygge
Plog og Harv Lad gaa
Langs de høyie Bjerge
Rifflemand skal værge
Dal og Hytte
Gud beskytte
land vi fødtes paa.
 
På grunn av misnøye blant de aktive skytterne med organisasjonsformen, og den måten Centralforeningen hadde ledet skyttersaken på de siste 20 år, ble det innkalt til møte i Tromsø den 30. januar 1882, med Tromsø skytterlag som vertslag. Alle skytterlag i Troms og Finnmarkens Amt var innbudt. Men bare tre lag utenom vertslaget møtte, nemlig Bjarkøy, Renen og Målselven skytterlag.
 
Bakgrunnen for møtet i Tromsø var at skytterne rundt om i lagene ønsket nå selv å styre skyttersaken i fremtiden. Da Stortinget ikke ville gi stønad til mer enn en organisasjon, ble det da besluttet å følge de andre av landets Amter (fylker) og danne et folkevæpningssamlag som fikk navnet Tromsø og Finnmarkens Folkevæpningssamlag. Til midlertidig styre ble valgt: formann F. Gylch, Juls. B. Falck og A. Andresen, alle fra Tromsø.

Den 3. juli samme år ble det avholdt ordinært representantskapsmøte på Moen i Målselv. Fremmøtt var representanter for de 4 lag som dannet samlaget, samt Lundenes, Ibestad, Lenvik, Jerven i Bardu, Foslien samt Øvre Målselven.

Fra møteprotokollen kan en lese følgende: "Skal samlaget på grunn af ikke erholdelse af statsbidraget nedlegges eller holdes gående?" Enstemmig besvart: "Samlaget holdes gående under navn af Tromsø og Finnmarkens Amts Folkevæpningssamlag". Lover ble vedtatt. Skytterlagene stemte skriftlig om skyteholdene, og det ble da flertall for meterhold. 7 lag ville ha 5-delt skive, mens 3 lag holdt på 10-deling.

Til samlagets første styre ble valgt: Monrad Hay i Renen i Målselv, formann Juls. B. Falch, Tromsø, Erik E. Myre, Ole J. Fossmo og A. Mikkelsen, alle 3 fra Målselven.

Årsmeldingene fra samlagets første år viser at det var 11 skytterlag med 405 medlemmer. Av våpen var det 60 hurtigskytende rifler (Remington) samt 2 stk. "Hagens Mauser" og 43 munn og kammerladde. Skuddtallet var litt over 13000 hvor 9000 var skutt på 125 alen.
 
Opprettelsen av folkevæpningssamlagene var innledningen til 11-års bitter splittelse innenfor skytterbevegelsen her i landet, men en helt nødvendig utvikling for å komme fram til en hensiktsmessig og demokratisk ordning for skytterlagene som med lov var knyttet til vårt forsvar.

Folkevæpningen tok til som en forsvarsbevegelse. Senere ble "Folket i Våpen" det stående motto for folkevæpningen.

I 1892 vedtok Det Norske Storting at den frivillige skytterbevegelse skulle samles i en organisasjon Det frivillige Skyttervesen (DFS). Den nye ordningen trådte i kraft i 1893, og DFS har fra dette år sin forankring i Stortingets vedtak og de av Stortingets gitte grunnregler.

Året før i 1892 trakk Finnmarkslagene seg ut og dannet eget samlag.

På et møte i Gibostad 4. juli 1893 ble Tromsø Amts Folkevæpningssamlag oppløst og samme dag konstitueres Tromsø Amts skyttersamlag og gikk da inn i den nye organisasjonen DFS. Endel lag hadde under den splittelsen som hadde vært, vekslet med medlemskap i de to organisasjonene som til da hadde vært.
 
(Bilde mangler)
Lars Aarøen (1893-1920) P.A. Bjørnsen (1902) Hans H. Brox (1921-1953)
Leif Brox (1954-1962) G. Jakobsen (1963-1969) R. Byberg (1970-1974)
J. Fagerheim (1975-1978) D. Rydningen (1979-1981)
 
Det var store problemer og vanskeligheter i samlaget utover mot -90 årene. Det klages over gammeldagse geværer og liten adgang til å få kjøpt nye. De store avstandene i samlaget skapte og store problemer. En må her huske at daværende samlag omfattet hele Troms og Finnmark, fylker som i dag er oppdelt i 5 samlag.

Det klages også over mangel på tidsmessige skytebaner, og det nevnes at en hel del medlemmer er på jernbanearbeid i Ofoten.

I 1907 var samlaget besluttet delt i Troms og Senjen Skyttersamlag. Da Senja var utskilt, konstituerte Troms Skyttersamlag seg påny i et møte på Finnsnes den 2. juni 1907.

Det nye Troms skyttersamlag hadde nå 49 lag med 1117 skyttere. 727 rifler. Av disse var det 243 Krag Jørgensen. Arbeidet i samlaget gikk nå bra fremover til 1913, da det ble ei justering av grensen mellom Troms og Senja Skyttersamlag.

Det førte til at 5 skytterlag ble overført fra Troms til Senja. Troms skyttersamlag har nå fått de grensene vi kjenner i dag.